Magnar Åm

Magnar Åm er født i 1952 i Trondheim. Han er utdannet organist og kantor ved Bergen Musikkonservatorium og har studert komposisjon med Ketil Hvoslef i Bergen og Ingvar Lidholm ved Musikhögskolan i Stockholm.

Magnar Åm debuterte som organist i 1971. Sitt gjennombrudd som komponist fikk han med verket Bøn (1972) for strykere, kor og sopransolist. Han er komponist på heltid, nå bosatt i Volda, der han hver høst også underviser i faget ”Intuitiv komposisjon/improvisasjon og musikkfilosofi” ved Høgskulen i Volda. Dette er et 15 studiepoengs emne som kan inngå i bachelorstudiet i musikk ved HVO eller tas som et frittstående etterutdanningskurs.

Magnar Åm har Statens Garantiinntekt. Mye av hans musikk er kjennetegnet av en polyfon, fritt dissonerende eller fri-tonal stil, med et fortettet ekspressivt og samtidig asketisk, innadvent tonespråk. Melodisk og eksperimentelt arbeid går side om side, og de musikalske elementenes bevegelser i det konkrete, tredimensjonale rom har spilt en stadig viktigere rolle. I den senere tid har han også, i søken etter en mer ideell formidling av musikkens energi-budskap, latt verkene inneholde elementer som sprenger tilvante konsertritualer. Ett eksempel er her, i oppstoda - en strykekvartett som eksisterer i fem versjoner, der den ene blir framført gjennom undervannshøyttalere i varmtvannsbasseng og forutsetter publikum flytende på rygg med ørene under vannflaten. Et annet eksempel er Tonebad - et opplevelsesrom for en person om gangen, der musikken beveger seg tredimensjonalt rundt lytteren, rommet er en kunstinstallasjon av Astri Eidseth Rygh, og den sungne teksten er av Liv Holtskog.

Selv sier han:

"Tid og rom strukturert som musikk er ein ypperleg reiskap for den som søker å bevisstgjere den djupaste essensen i og meininga med seg sjølv, enten ein skaper, framfører eller lyttar. Men behaget ved å la ting bli ein vane er eit freistande slør og eit hinder i all søking, også her. Difor ser eg det sjølvsagt som ei oppgåve å pirke i gamle musikkformidlingsmåtar både tidt og ofte, - dels for å vekke, dels for å finne fram til nye ritual som betre kan styrke musikkens djupare funksjonar."

Magnar Åms produksjon spenner fra vokal- og kammermusikk via installasjoner til store orkesterverk. Av hans senere ting kan nevnes oratoriet ømhetens tre (1999), fagottkonserten einsam/omfamna (2004), harpekonsertene vere meininga (2005) for harpe og strykesekstett og dette blanke no (2005) for harpe og jentekor, fiolinkonserten stalagmittid (2004) med brokker av Fartein Valens skisser til en femte symfoni "utstilt" i verket og oratoriet/operaen God’s I’s – arias of innocence and growth (2007). Orkesterverket det er ’kje snøen som fell, det er me som stig fra 2006 fikk publikumsprisen for beste samtidsverk under Young Euro Classics i Berlin samme år.

Oppdatert 04.08.2008